Den går på damp, fyrer med kull og ved, og trenger en halvtime på å bli klar til avreise. Likevel kunne den franske La Marquise kjøre i over 60 kilometer i timen allerede i 1884. Historien om bilen rommer en opprørsk greve, to dyktige mekanikere og et billøp der det var umulig å komme på andreplass.
Det var en tid da veiene tilhørte hestene, og en vogn uten hest foran måtte fortone seg som noe nær trolldom.
I Frankrike hadde imidlertid en ung greve fått en idé. Jules-Albert de Dion var fascinert av mekanikk og dampmaskiner, og han hadde både penger og pågangsmot nok til å gjøre noe med interessen.
Det var ikke alle i familien som satte pris på det.
Foreldrene hans mislikte at sønnen brukte tid og penger på å omgås håndverkere og eksperimentere med mekaniske innretninger. Ifølge historiske beretninger forsøkte de til og med å gripe inn juridisk for å hindre ham i å ødsle bort familieformuen.
Men greven lot seg ikke stanse.
Og godt var kanskje det. For resultatet skulle bli en av bilhistoriens mest bemerkelsesverdige konstruksjoner.
En markise på fire hjul
I 1882 etablerte de Dion et verksted sammen med mekanikeren Georges Bouton og ingeniøren Charles-Armand Trépardoux.
De begynte med dampkjeler og gikk etter hvert løs på tanken om å bygge kjøretøy som kunne bevege seg uten hester.
I 1884 sto en av de mest berømte konstruksjonene ferdig: en firehjuls dampvogn som fikk navnet La Marquise – markisen – etter grevens mor.
Den var på ingen måte noen bil slik vi kjenner dem i dag.
Passasjerene satt høyt på åpne skinnseter. Hjulene hadde tynne eiker, og foran satt en stor dampkjele med rør, ventiler og mekaniske innretninger.
Det hele så ut som en blanding av hestevogn, sykkel og lokomotiv. Men den kunne kjøre. Og ikke bare så vidt.
Først måtte man fyre opp
Å sette seg inn i La Marquise og vri om en tenningsnøkkel var naturligvis ikke mulig.
Før avreise måtte føreren tenne opp med kull, ved og papir og vente på at dampkjelen skulle bygge opp tilstrekkelig trykk.
Det tok gjerne mellom 30 og 40 minutter. Først da var bilen klar til å bevege seg.
Til gjengjeld var den imponerende rask for sin tid. Toppfarten er oppgitt til omkring 61 kilometer i timen.

Tenk deg det i 1884, på veier som i stor grad var laget for hester og vogner!
La Marquise hadde plass til fire personer. Komforten var nok en annen enn i dagens biler, og verken frontrute, klimaanlegg eller bilbelter var påtenkt.
Men man kunne reise uten å måtte mate en eneste hest.
Billøpet ingen kunne tape
I 1887 ble La Marquise hovedattraksjonen i det som gjerne omtales som et av verdens første organiserte billøp.
Løpet gikk fra Paris til Versailles og tilbake, en strekning på rundt 32 kilometer.
Arrangørene hadde lagt til rette for en konkurranse mellom motoriserte kjøretøy. Det var bare ett problem.
Bare én bil stilte til start.
La Marquise.
Dermed kunne grev de Dion glede seg over en ganske spesiell konkurransesituasjon. Han hadde ingen å kjøre forbi, ingen å holde bak seg og ingen som kunne true førsteplassen.
Bilen fullførte turen med en gjennomsnittsfart på omkring 25,5 kilometer i timen. Og vant.
Det må være et av bilsportens mest ubestridte seiersresultater.
Året etter fikk greven faktisk konkurranse. Da kjørte han mot Georges Bouton, som stilte med en motorisert trehjuling.
Motoralderen var i ferd med å våkne.
Men var dette virkelig verdens første bil?
Det kommer an på hva vi legger i ordet «bil».
Mennesker hadde eksperimentert med selvgående kjøretøy lenge før La Marquise ble bygget.
Allerede i 1769 konstruerte franskmannen Nicolas-Joseph Cugnot en dampdrevet vogn som kunne frakte mennesker. Den var beregnet på militære transportoppgaver.
Den britiske Grenville-dampvognen fra 1875 er også eldre enn La Marquise.
Men La Marquise har en helt spesiell plass i historien fordi den fortsatt var kjørbar mer enn 120 år etter at den ble bygget.
Da den deltok i det berømte veteranbilløpet fra London til Brighton i 1996, fikk den startnummer null – et passende nummer for et kjøretøy fra bilismens barndom.
La Marquise omtales derfor ofte som verdens eldste fortsatt kjørbare bil.
Det er en annen utmerkelse enn å være verdens første bil.
Solgt for millioner
At La Marquise er gammel, betyr slett ikke at den er verdiløs.
Tvert imot.
I 2007 ble bilen solgt på auksjon i Pebble Beach i California for omkring 3,5 millioner dollar.
Fire år senere kom den igjen under hammeren, denne gangen hos RM Auctions i Hershey i Pennsylvania.
Auksjonshuset hadde forventet en pris på omtrent halvparten av det bilen faktisk oppnådde.
Da budgivningen var over i oktober 2011, var La Marquise solgt for omkring 4,6 millioner dollar, inkludert kjøperens auksjonspremie.
Det var den gang en rekordpris for en bil fra denne tidlige perioden.
Kjøperens identitet ble ikke offentliggjort.
Den gamle dampvognen hadde altså klart noe de fleste moderne biler aldri kommer i nærheten av: å bli stadig mer verdifull med alderen.

Fra dampvogn til motorisert trehjulssykkel
Men historien om grev de Dion og mekanikerne hans sluttet ikke med La Marquise.
Verkstedet utviklet flere dampdrevne kjøretøy, blant annet trehjulinger. Etter hvert ble det imidlertid tydelig at fremtiden kunne ligge i bensinmotoren.
Trépardoux ønsket å fortsette med dampmaskinene og forlot virksomheten i 1893.
De Dion og Bouton satset videre på forbrenningsmotorer.
Det skulle vise seg å være et klokt valg.
I 1895 hadde de utviklet en liten, hurtiggående bensinmotor, og fra 1897 ble De Dion-Boutons motoriserte trehjulssykkel satt i produksjon.
Den så ut som en sykkel med et ekstra hjul og en liten motor, men representerte et betydelig teknologisk sprang.
Den tidlige produksjonsmodellen veide under 80 kilo og hadde en motor på rundt 1,5 hestekrefter.
Trehjulingen ble en stor suksess. Omkring 15.000 eksemplarer skal ha blitt solgt mellom 1897 og 1901, og De Dion-Bouton ble en av de viktigste produsentene i motorindustriens barndom.
I 1902 satte den franske føreren Georges Osmont en fartsrekord på hele 109,1 kilometer i timen med en De Dion-Bouton-trehjuling.
Fra dampvogn til tresifret hastighet på mindre enn tjue år.
Det er litt av en utvikling.
En greve som fikk rett til slutt
Foreldrene til Jules-Albert de Dion hadde kanskje ønsket seg en sønn som brukte familieformuen på mer respektable sysler.
I stedet fikk de en sønn som var med på å legge grunnlaget for en helt ny industri.
De Dion-Bouton ble etter hvert et av Europas mest betydningsfulle motorfirmaer, og selskapets motorer fikk betydning langt utover kjøretøyene som bar firmaets eget navn.
Og La Marquise?
Den står igjen som et håndfast minne om tiden da bilen ennå var en merkelig oppfinnelse, veiene var fulle av hester og en greve kunne vinne et billøp uten å møte en eneste konkurrent.
Det er kanskje like greit at den ikke trengte en pokal.
Det ville tross alt vært vanskelig å finne noen som kunne komme på andreplass.
Visste du at …
Da La Marquise ble bygget i 1884, var det fortsatt to år til Carl Benz fikk patent på sin bensindrevne Patent-Motorwagen i 1886. Og Henry Ford skulle først bygge sitt første motorkjøretøy i 1896 – hele tolv år senere.
La Marquise – kort fortalt
- Byggeår: 1884
- Land: Frankrike
- Produsent: De Dion, Bouton og Trépardoux
- Drivkraft: Damp
- Brensel: Kull, ved og papir til opptenning
- Oppfyringstid: Omtrent 30–40 minutter
- Oppgitt toppfart: Cirka 61 km/t
- Passasjerplasser: Fire
- Historisk begivenhet: Eneste deltaker i billøpet Paris–Versailles–Paris i 1887
- Auksjonspris i 2011: Omtrent 4,6 millioner dollar, inkludert kjøperpremie
Kilder: CNNMoney (2011), RM Auctions/RM Sotheby’s og historiske oversikter over La Marquise, De Dion-Bouton og bilens utvikling.









